Folkets Framtid 5. desember 1997.
Dagen 2. januar 1998.

Kristendom og politikk er et gammelt emne, - like gammelt som kristendommen. Og det uforanderlige i alle de forandringer kirken har gjennomgått er at kristendom og politikk er blandet sammen og at denne sammenblanding har skapt konflikter. Det ligger derfor ikke noe overraskende og nytt i dagens kirkepolitiske forviklinger. Dette er som vi må forvente det, ikke minst i en moderne demokratisk stat, med dype sosialdemokratiske røtter, som på konstantinsk vis samler nesten hele folket i én statskirke.

Kirken og sosialdemokratiet

Det sosialdemokratiske kirkesyn ser ideologisk annerledes på kirken enn det som har vært vanlig på tradisjonelt kirkelig hold. Der regner man ikke med noen kamp mellom Gud og djevelen, der regner man ikke med synden som en realitet i verden og heller ikke Jesu Kristi stedfortredende lidelse og død for vår synd og skyld.  Sosialdemokratiets ideelle kirke er den åpne og vide folkekirke som uten forskjell med hensyn til tro har plass for alle. Slik kan den best være en positiv kraft som bringer samfunnet nærmere dets ideelle og eneste mål, det bærekraftige, harmoniske og dynamiske virkende sosialdemokratiske samfunn.

Det norske sosialdemokrati er ikke det første i rekken av idealsamfunn på politikerens tegnebrett. De politiske utopier ligger på rekke og rad i historiens løp. Og så lenge kristendommen har bestått, har den blitt involvert i slike prosjekt. De radikale løsninger har vært enten å utrydde kristendommen eller å identifisere den med det ideelle samfunn. Mellom disse ytterpunkter ligger de mange varianter av større eller mindre nærhet mellom kirke og stat, mer eller mindre omfattende krav om tilpassing mellom dem.

En statskirke i et moderne sosialdemokratisk samfunn befinner seg under konstant press. Det er kirkelige saker som er egnet til å skape konflikter med politiske implikasjoner, som i første rekke rammes. Homoseksuelt samliv er en slik sak. Det samme gjelder abort og likestilling. Andre saker er av mindre betydning av den enkle grunn at de ikke har samme høye politiske profil. Men vi kunne godt føye til hele det store spørsmål om foreldrerett og foreldrestyrt oppdragelse. Kobler vi så spørsmålet om foreldreretten sammen de tre nevnte sakene, homoseksualitet, abort og likestilling, - ja, da blir blandingen høyeksplosiv. Og blir det hele til slutt et spørsmål om tro eller vantro, sannhet eller løgn, enhet eller splittelse i kirken, da er vel eksplosjonen et faktum.

Sentrumsregjeringens grunnlag

I det politiske grunnlag for Sentrumsregjeringen leser vi:

Den norske kirke må som et trossamfunn med forankring i den evangelisk-lutherske lære ha frihet til å være en bekjennende, misjonerende og diakonalt arbeidende kirke. Den bør være åpen og inkluderende for mennesker i alle livssituasjoner. Det er en stor oppgave for kirken å formidle kristen tro og etikk på en slik måte at det kristne verdigrunnlag fremdeles kan prege samfunnet.

Det er klart at det her åpnes for en annen kurs enn den sosialdemokratene har styrt etter. Formuleringene er ikke altfor presise, men det får så være. Regjeringens praktiske politikk vil konkretisere og presisere det som sies. Det mest spennende er hvordan balansen mellom de tre setningene blir. Hvor langt vil regjeringen tillate kirken å være en bekjennelseskirke? Vil den identifisere kirken med biskoper og formell rådsstruktur? Vil den gripe styrende inn med tanke på hvor åpen og inkluderende den skal være? Hvilken tro og etikk er det som skal prege samfunnet og som kirken skal stå som leverandør av?

Dette er bare et lite knippe med spørsmål. I det minste er det åpenbart at også denne regjering har (kirke)politiske interesser med hensyn til hvordan Den norske kirke skal fungere i samfunnet og den vil med nødvendighet også bli tvunget til å ta stilling til saker som griper inn i sentrale trosspørsmål. Det kan man like godt innse jo før jo heller. Det går for eksempel ikke an å si ja både til bekjennelse og åpenhet på samme tid. Bekjennelsen sier etter sitt vesen ja til sannheten og nei til løgnen. Sannhet kan ikke være løgn. Dette setter klare grenser for hvilken type åpenhet det kan være tale om. Den kirke som bryter med dette krav til sannhet er etter evangelisk-luthersk tro ingen kirke.

Kirkens bekjennelse i politisk perspektiv

Det er ingen grunn til å undervurdere sprengkraften i kirkens bekjennelse. Den har skapt høye politiske bølger før. Når mennesker står frem og bekjenner sin tro så hører det til sakens natur at dette ikke er gjenstand for modifikasjon og tilpassing med tanke på ønskelig funksjonalitet i det politiske samfunn. Bekjennelsens innhold er fra Gud og til Gud og derfor overordnet enhver myndighet, det være seg biskop, kirkemøte, regjering eller storting.

Å sitere fra reformasjonens skrifter kan være forfriskende, men også føre galt av sted. Jeg har likevel falt for fristelsen til gjengi noen linjer fra Luthers skrift Til den tyske adel (1520) til ettertanke:

Fra djevelen og Antikrist stammer den, den myndighet som brukes til å legge hindringer i veien for det som tjener til å bedre kristendommens kår. Derfor skal vi ikke adlyde den, men sette oss til motverge med liv, eiendom og alt vi har og formår.

Med dette som grunnlag satte reformatorene til side pave, biskoper, prester, kirkerett, keiser, konger og hva det måtte være når det var nødvendig. Noen måtte også ofre sine liv. Fremfor alle andre hensyn satte de den kristne menighets rett til å holde fast ved Guds ord og kalle rette prester og predikanter, slike som la menneskebud til side og holdt seg til Guds ord i Den hellige skrift. To av reformatorenes skrifter (Den augsburgske konfesjon og Luthers lille katekisme) er også i dag Den norske kirkes bekjennelseskrifter.

Både åpne opprørere og «uregelmessige verb» innen Den norske kirke henter i stor grad sin inspirasjon fra reformasjonstiden, fra Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Sin tro bekjenner de mot de nye vranglærer, hvem det nå er som bærer dem frem.

Enkeltsaker får ligge i denne sammenheng. Det politisk interessante ligger i de store linjer og de prinsipielle avgjørelser som tas. La meg formulere saken i spørsmåls form:

Den norske kirke, gir den rom for å bryte med biskoper og kirkerett som hindrer prester og menigheter til å holde fast ved bekjennelsen?

Etter Guds ord, vår kirkes bekjennelse og det løfte presten har avgitt ved sin ordinasjon er dette en gudgitt rett prest og menighet har. Slik tenkte man i alle fall da reformasjonen ble gjennomført på tross av gjeldende kirkerett. Menigheten har retten til å velge, ta imot eller avvise en prest. Etter det guddommelige oppdrag han har mottatt, har presten både rett og plikt til å tjene menigheten med ord og sakrament. Vil det nåværende kirkestyre bekrefte denne rett? Hvis ikke er valget allerede gjort! Da har regjeringen satt kirkerett og lojalitet mot embetshierakiet over bekjennelsen. I beste fall er kirkens frihet til å bekjenne sin tro redusert til hva biskopene til enhver tid er enige om. I realiteten er det staten som både bestemmer rammene for deres frihet og hvilken makt de skal kunne sette bak sine beslutninger.

Den dynamikk som er innebygget i sosialdemokratiets ideologi tilsier at kirken til slutt bare har ett dogme tilbake. Det er kravet om lojalitet mot de personer og ordninger som til enhver tid administrerer det mangfold av meninger som finnes i kirken. En slik kirke er etter evangelisk-luthersk syn ikke lenger en kristen kirke. Den falske kirkes eneste fiende er den sannhet Jesu Kristi kirke lever av og som den bekjenner seg til i den kristne bekjennelse. Sannheten lar seg nemlig ikke administrere i et omforenet mangfold av forskjellige meninger.

Politikerens dilemma

I statskirken ligger sakens realiteter til sist alltid på politikernes bord. Kirkepolitikk er og må derfor være et politisk tema der bekjennelsesspørsmålet ikke kan isoleres fra politikken. Det er sakens kjerne både i de prestelige oppsigelser av biskopens tilsyn og i spørsmålet om ordinasjon.

For sosialdemokraten er saken ikke så vanskelig. I sin berømte utredning fra 1953 sammenfatter professor Frede Castberg deres syn slik:

Kirken er etter norsk rett ikke en maktorganisasjon, med egne rettigheter overfor staten. Kirken som “den hellige, almindelige kirke” er et rent åndelig samfunn. Det er selvsagt ikke utelukket at konflikter kan oppstå, mellom en geistlig embetsmanns rettslige forpliktelser og de plikter han mener å ha i kirken, etter sin religiøse overbevisning. Det er en oppgave for kirkestyret å søke å unngå at slike konflikter oppstår.

Men fremfor alt er det en oppgave å sikre at det blir vide grenser for trosfriheten innenfor den norske kirke.

For den bekjennende kirke stiller saken seg annerledes. Det ligger til den religiøse overbevisnings vesen at den over enhver myndighet og enhver lov ser seg bundet av lydigheten mot Guds ord. Den kristne bekjennelse er et forpliktende ja til dette. En slik bekjennelse må nødvendigvis føre til spenninger og konflikter som i en statskirke involverer de politiske myndigheter. Spørsmålet blir da om det er den castbergske rett som fortsatt gjelder eller om det ligger andre realiteter i Sentrumregjeringens grunnlag.